ÅR: 1960-tallet
LAND: Tyskland
DESIGN: 5 elementer/ 4 grupper
FATNING: m42
ISCO produserte veldig mange 135mm varianter for SLR og omtrent alle har et visuelt spennende ytre. Denne utgaven i samme design som tildigere testet ISCO 35mm er endel fysisk større kontra denne ISCO 135mm med samme navn og spesifikasjoner. Designet er vakkert og interesant i zebradrakt. Mekanisk er den helt topp, men mitt eksemplar har litt mer motstand i fokusringen en hva jeg skulle ønske, noe jeg også merket meg på ISCO 35mm. Blenderen er fjærbelastet med tolv lameler og danner en trillende rund form nedblendet. På baksiden finnes også en bryter som kan låse blenderen i åpen stilling (arbeidsblender) slik at mer lys kan slippe til gjennom søkeren og gi bedre kontroll over fokus. Når motivet er korrekt fokusert finnes det enda en bryter som klapper sammen blenderen til valgt åpning. Trolig var det en form for mekanisk automatikk fra kamera som styrte dette på SLR.
Bildekvaliteten den leverer er jevnt over god med bra skarphet, kontrast og godkjent bokeh. Litt kromatisk abberasjon i kontrastområder kan en dog merke seg og nærgrensen for fokus ligger på rett under 2.5m som er litt mer en hva jeg liker. Filterstørrelsen på 54mm skaper litt frustrasjon da 55mm er standard og venstrehånden blir dermed brukt til å skygge litt i enkelte situasjoner for å unngå refleksjoner. Det finnes et godt utvalg av 135mm på markedet da brennvidden var populær og mye brukt på portretter. Ytelsesmessig vil jeg plassere dette objektivet omtrent midt på treet, noe som slett ikke er dårlig pga av mangfoldet som finnes i dette segmentet (135mm). Dets tiltalende ytre med sine funksjonelle finesser gjør objektivet likevel til en av de mer spennende!
ISCO var et merke grunnlagt og eid av Schneider (1936) og produserte en mengde krigsoptikk under andre verdenskrig. Etter krigen ble produksjonen lagt om til konsumeroptikk med objektiver til mange forskjellige kamerafatninger og merker.
Kamera: Sony A7 II
